..you may be a lover, but you ain’t no dancer

I morgen drar jeg. Tar bussen 12:44. Flyet går i 16-tida. Og så, og så, er det helt fram til natt til mandag 6 juli med øl, musikk, gjørme og campingliv. I can’t wait (jeg kan derimot godt vente med å ha dagvakt tirsdag 7., med start kl 07:30, og da må jeg stå opp kl 06, helst litt før).

Jeg er ca halvveis i pakkestyr og tok en velfortjent bloggepause. Jeg har nok overdrevet stort på sokkeantall, men sokker får man virkelig aldri nok av. Jeg lurer mest på hvordan jeg skal få med meg teltet, men den bekymringen tror jeg at jeg først tar skikkelig på alvor å morgen. Forøvrig har jeg shiny lilla gummistøvler og et telt som kan slåes opp bare ved å kaste det opp i lufta (sier pappaen til Maria).

Jeg og Maria lagde liste over alle bandene vi skal se, og når og hvor de spiller (selv om jeg tror vi ikke kom lengre enn første bandet på lørdag, fordi noe spennende på TV også kalt Harry Potter distraherte oss), og og den er knallbra, I tell you. Vi har tilogmed lagt inn drikkematpauser!

Men, tilbake til pakking, for jeg kommer bare til å ramble on om alt som svirrer i hodet mitt angående Roskilde. Så, hei alle som også skal på Roskilde, og til dere andre - so long, suckers!

Denne mannen og denne sangen gjør meg lykkelig. Og det er bare neste lørdag, også skal jeg få se ham live og kjenne hver nerve i kroppen dirre og glede seg. Dette tror jeg blir like bra som når Roger Waters spilte Dark Side of the Moon i Frognerbadet og jeg hadde det så innmari vondt, men samtidig var alt så perfekt akkurat da.

Det første store crushet mitt, utenom Snusmumrikken, det var han som sang rollen til Judas i Jesus Christ Superstar-innspillingen som pappa har på cd og som jeg har på gamledataen min. Når jeg blir forelska i en persons stemme, da blir jeg skikkelig forelska. Judas, Neil Young og Mark Knopfler, når jeg hører på dem føles det ikke ut som jeg trenger noe mer.

Frysninger frysninger frysninger I tell you.

Ifølge denne artikkelen er visst støvlemoten på festivaler ut til neste år. Haha wtf? Jeg melder meg gjerne frivillig til å peke og le av de som rusler rundt i gjørme i joggesko og streetwear, som visstnok kommer til å florere fremover.

(byfestivaler er jo greit og forståelig, men, på teltfestivaler er noe annet. Jeg går da fadermeg ikke med gummistøvler på Roskilde og Storås fordi Kate Moss gjorde det for noen år siden. Og, bare, gratulerer Kate Moss, du fant ut helt på egenhånd at støvler var lurt når det er gjørmete og og vått, jeg er imponert)

….motestuff gir meg like ofte hodepine og frustrasjon som inspirasjon.

I dag fikk jeg denne. Nå er jeg sykehusansatt på ordentlig på ordentlig. Jeg sensurerte navnet mitt bare fordi, og jeg sensurerte meg selv fordi jeg pleier å ha en munn og ikke dobbelthake (damn feiltrykk). Jeg er nå sikkerhetsklarert og har tittelen student, det eneste som mangler nå er helt egen nøkkel, men det tror jeg ikke at jeg får heller.

Jeg har fått beskjed om at jeg bare må si ifra når jeg ikke gidder å være kjøkkenvakt lengre, og heller klore meg fast til psykologen på avdelingen og lære alt jeg kan. Jeg skal gjøre det så fort jeg føler meg tøff nok. I tillegg fikk jeg vite at det visstnok er 23 års nedre aldergrense for å jobbe der jeg jobber, og jeg er bare 20. Da fikk jeg lyst til å snike meg sakte ut, men istedetfor smilte jeg og sa takk når sykepleieren sa at hun bare hadde fått bra inntrykk av meg så langt, så det virket som om avdelingslederen gjorde rett i å ansette meg. Jeg liker så godt jobben min, og jeg gjorde en dritbra ting når jeg bet i meg telefonskrekken og ringte dit rett etter påske, presenterte meg og lurte på om jeg kunne få jobb. Så tøff har jeg nesten aldri vært før..!

Det eneste som er litt vondt er når de drar. Pasientene altså. Spesielt de som du har sett ha et skikkelig sammenbrudd, som har hulkegrått, ville ta livet sitt og alt er bare krise og vi som liksom skal hjelpe dem ikke helt vet hva vi skal gjøre, som har blitt bedre, uten at vi helt vet hvordan, men som takker oss og sier de har hatt godt av å være innlagt, de er det verst at drar. Selv om de er flotte mennesker håper man liksom at man aldri ser dem igjen, fordi det betyr at de klarer seg. At de ble friske. Det skjer ikke med alle, og det er egentlig verst. Det er både hardt og fantastisk å jobbe med mennesker på denne måten, men det er aller mest fantastisk.

(Og bare fordi jeg følte jeg ble veldig…glorifiserende og ‘har ikke jeg det beste fremtidige yrket i hele verden’-aktig, så eh, uh, spis brennesle!)

Hendene skalv litt, h*n la ned kortstokken, tok den opp igjen, la den ned, mens h*n med små skjelvinger i stemmen fortalte hva som hadde skjedd mandag kveld. Akkurat da tenkte jeg på hvorfor i alle dager jeg vil tilbringe resten av livet mitt med slike vonde ting. Men når jeg spurte hva som hadde skjedd i dag, og hva h*n hadde sagt og gjort, kom det mest fjortisfnisforelska smilet jeg har sett på lenge, og da husket jeg hvorfor jeg vil jobbe med dette for resten av livet mitt.

(jeg tenkte også på hvor vanskelig det er å spille interessert og overrasket lytter når jeg allerede hadde hørt hele historien, i detalj, to ganger på rapport tidligere i dag. b’hey. Detaljer)

“Jobber du i morgen?” “Mhm” “Når da?” “Dagvakt” Så mottok jeg et stort smil og stykk glade øyne, før jeg måtte løpe til bussen fordi vakta mi ble litt lengre enn den skulle.

Bildet er tatt av Annie Leibowitz.

lines.

red.

leftovers.

In short, sjekk ut bildene hennes. http://www.linascheynius.com/ De er ærlige, fæle, vakre.

Samme avsnittet som alltid. Når jeg kommer dit veller tårene opp, selv om jeg ikke vil ha dem der, og jeg får gåsehud over hele meg. Samme om det er vinter og 20 minus, eller som nå, 14 grader og regn i lufta, eller om det er stekende sol i Frognerparken.

Suddenly the king cried to Snowmane and the horse sprang away. Behind him his banner blew in the wind, white horse upon a field of green, but he outpaced it. After him thundered the knights of his house, but he was ever before them. Éomer rode there, the white horsetail on his helm floating in his speed, and the front of the first eored roared like a breaker foaming to the shore, but Théoden could not be overtaken. Fey he seemed, or the battle-fury of his fathers ran like new fire in his veins, and he was borne upon Snowmane like a god of old, even as Oromë the Great in the battle of the Valar when the world was young. His golden shield was uncovered, and lo! it shone like an image of the Sun, and the grass flamed into green about the white feet of his steed. For morning came, morning and a wind from the sea; and darkness was removed, and the hosts of Mordor wailed, and terror took them, and they fled, and died, and the hoofs of wrath rode over them. And then all the host of Rohan burst into song, and they sang as they slew, for the joy of battle was on them, and the sound of their singing that was fair and terrible came even to the City.
(J.R.R. Tolkien, The Return of the King. Book 5, chapter 5 - The Ride of the Rohirrim. Dette er 4th edition fra 1989)

Pompøst, jepp. Oppskrytt og romantisert, jepp. Men, som det avsnittet fanger meg hver gang, og slipper meg sent. Man kan si mye om Tolkien og Ringenes Herre, men det der, det der, det er nydelig. Boka jeg leser i nå er kjøpt i en bruktbokhandel i Nord-England. Den kostet meg bare £2.20, totalt litt over £6 for alle tre bøkene. Sidene er gulnet og lukter lest. Neal A. Evans står det fremst i alle tre bøkene, og jeg lurer på hvem det er. Bøker er best når de er lest mange ganger. Når de lukter av alt, når en finner gamle bokmerker gjemt innimellom slitte sider. Kvitteringer av ting man ikke husker å ha kjøpt, eller avrevne hjørner av ark man ikke husket at man hadde. Eller best av alt, en beskjed skrevet for lenge siden. Da smiler jeg og kjenner på følelsen og legger bokmerket tilbake, just in case.

Men nå skal jeg lese ut boka jeg ikke rørte på mange år. Jeg skal få gåsehud av slutten som jeg kan ut og inn, og få tårer i øynene av siste kapittel (første gang jeg leste den ut lå jeg på benken på kjøkkenet, og hadde kjempevondt i ryggen og skuldrene for å ha ligget på en hard og smal trebenk i altfor mange timer, men jeg klarte ikke å flytte på meg, jeg måtte bare lese ferdig). Og etter det skal jeg finne meg en ny bok, mest sannsynligvis en jeg ikke har lest før. Og hvilken det blir, dét aner jeg ikke.

Jeg skjønner meg ikke på folk som ikke leser. Det har jeg aldri gjort, og det kommer jeg nok aldri til å gjøre heller.

Jeg gjenoppdaget nettopp to av mine favorittnettsider. Hello, love

En pappa är ute och går på gatan med sin son ~5.
Pappan: …ja men ska du bli polis så måste du vara uthållig.
Sonen: Ja men jag är uthållig. Igår sprang jag in i väggen 17 gånger utan att säga ett knyst.

Read the rest of this entry »

Jeg har sagt til Maria i en evighet at jeg skal lage vårbildepost, så nå, nå skal jeg gjøre det. Litt oppstartsproblemer da jeg presterte å glemme drivercd’en til kameraet i Trondheim før jeg dro sørover, men etter litt krangling med vrange Canon-sider ordna det seg. Pluss oppstartsproblemer igjen med at jeg slettet hele den ferdige posten, argh. Men nå, nå!

Alle bildene har jeg tatt. Eller, de er i det minste tatt med mitt kamera. Også ble det kjempemange bilder tilslutt, for når jeg først starter med å lage bildepost, blir den lang.

Men jeg starter i april. I april prøver jeg som alle andre å fortrenge at eksamen nærmer seg, og festet stort sett. I Trondheim har vi de infamous russefestene i april, og jeg som er aktiv på Studentersamfundet var så heldig å få med meg hele to stk av herlighetene.

Idyll #1

Vi hadde fint vær, win!

Read the rest of this entry »

Det er sommer og østlandet. Når jeg kom hjem sto en ny laptop og ventet på meg. Ok, jeg visste om den. Så nå er det nytt tastatur å venne seg til, masse skriveleifer og jeg mangler halvparten av de programmene jeg bruker daglig som jeg ikke visste jeg brukte. Men det ordner seg.

Den er liten, søt og svir ikke av meg lårene hver gang jeg bruker den, generelt en mye bedre data enn min kjære Acer som har fulgt meg i to år. Riktignok er den nye egentlig gammel og med mini harddiskplass, men jeg får nok bare utvikle et nært forhold til den eksterne harddisken min.

Hello love. Hva skal den hete? Selvfølgelig skal den ha navn. Den gamle laptopen heter Draco.