..you may be a lover, but you ain’t no dancer

Jeg vet jeg ikke egentlig burde gjort det, men jeg gjorde det. Jeg leste Ernesto Che Guevaras The Motorcycle Diaries, og sitter nå med en enda større lyst til å se Sør-Amerika. Jeg vil se pampasen med mine egne øyne. Jeg vil gå i Andes-fjellene. Jeg vil vandre i Limas gater. Jeg vil se Machu Picchu. Jeg vil klappe en lama som ikke er i en dyrehage. Jeg vil se Cuzco. Jeg vil gå i Amazonas, jeg vil seile på Amazonaselven. Jeg har lyst til å få tusenmillioner myggbitt, tilogmed. Jeg vil se Brasil, Argentina, Peru, Chile, Colombia, Bolivia og alle de andre landene og statene.

Okok, jeg tror poenget er tatt. Jeg tror jeg starter med å se filmatiseringen av Motorcycle Diaries. Også skal jeg bli flink student slik at jeg kan tjene penger til alle disse reisene jeg vil ta. For jeg vil ikke bare til Sør-Amerika, jeg vil til Asia, Afrika, Latin-Amerika, mer til Nord-Amerika, jeg vil til Grønland, Island, Svalbard, Australia, New Zealand, Saudia-Arabia, jeg vil se en stillehavsøy, jeg vil..så innmari mye. Hvis jeg skal rekke alt, bør jeg bli i alle fall 150 år gammel, og være sprek, og helst vinne 30 millioner, i morgen, så jeg kommer igang.

Oog da var jeg tilbake fra Storåsfestivalen igjen. Etter mye reising og rot, takk NSB. Jeg har hatt det fint i år og, men jeg har lært 3 ting:

1: Det er ganske teit å være fullstendig utslitt før festivalen. Soveposen ender da opp med å rope høyere enn ølen.

2: Det er også ganske teit å dette og forstue tommelen sånn skikkelig første kvelden. Røde Kors-mannen sa først brudd, men han ombestemte seg (heldigvis, dessuten er det ikke brudd uansett, dobbeltheldigvis). Dette betyr at resten av festivalen må foregå med en lite flatterende (og varm!) bandasje på høyre hånd (jeg er i tillegg høyrehendt), og alt av daglige aktiviteter blir vanskelig. I tillegg var frivilligjobben min å stå i bar, og da dette krever en viss gripeevne og raske bevegelser faila hånda mi meg stort på begge punkter. Dessuten ble bandasjen, som fra før av var støvete og møkkete etter generelt festivalliv, full av øl, noe som gjorde den hakket eklere. Pluss for mye medlidenhet og sånn, men dobbeltminus bare fordi det er så innmari plagsomt. Den er fortsatt ganske vond og ubrukelig, usj.

3: Det teiteste var dog å, på grunn av overnevnte manglende kontroll og gripeevne, å miste mobilen i en bøtte full av svinnøl (omtrent 5 liter øl, tror jeg). Nå er tastaturet premenstruelt (det funker nesten, iblant), og skjermen er… flekkete. Yeah. Dette førte da til at jeg har null kontakt med omverdenen, og satt i leiligheten i Trondheim i dag og løp på kjøkkenet hele tida for å se på klokka på mikrobølgeovnen for å ikke miste toget hjem igjen. I tillegg sleit jeg litt med å få kontakt med min tante som skulle hente meg på Gardermoen om at toget var over en time forsinket, men takket være en hyggelig mann i blå genser på toget og at tanta mi selv sjekket opp hvorvidt toget var forsinket eller ei (hun visste at det var forsinka før jeg visste det, faktisk), ordnet det seg og.

Men bortsett fra det koste jeg meg på Storås, igjen. Selv om jeg er litt enig med de som har prata med Adresseavisen i dag; Magien er litt borte. Jeg veit ikke om det er store band jeg savner, dog, kanskje litt, men noe er det i alle fall. I fjor var det innmari bra, men 2006, førsteåret mitt, da, da var det herlig. Da var jeg på konserter stort sett alene, koste meg med øl i regnet og satt på min faste plass under taket hvor jeg hadde panoramautsikt til Sagascenen (nest største scenen) og så utrolig mye bra.

I år har jeg også forresten sett endel bra, altså. Ok, egentlig ganske mye når jeg tenker over det. Bare Egil Band var morsomt, skikkelig. Jeg og Tina satt i lyngen og spiste popcorn og lo og sang med. Hellbillies og Vazelina innfridde og var dritkos (selv om jeg bare hørte på avstand). Jeg hørte også på Ane Brun, og det var finfint. Ellers var The Disciplines søte, og Propagandhi kule, og i år fikk jeg sett hele showet til Burnt Out Punks (se hele videoen, den yter dem ikke helt rettferdighet, but still), i motsetning til i fjor. Det var kult. Freakshow er vel det rette ordet. Animal Alpha fikk jeg et gjensyn med (så de på Storås i 2006), i år spilte de på hovedscenen og jeg syns det var bedre i år. Ellers likte jeg godt Junipher Greene, Gocoo (bør sjekkes ut, 11 japanere med et villt trommeshow. Utrolig fengende) og ikke minst Blonde Redhead (som jeg likte, innmari godt). Strippeline Andreasen som skapte furore på Slottsfjell fikk jeg ikke sett, men showet var visst skuffende og hun var ferdig på 10 min. Jeje. Jeg gråter ikke over å misse dét akkurat.

Jeg skal visst opp og på jobb om litt over 3 timer bare, så jaggu bra jeg har to vekkerklokker og masse søvn på lager fra togturen. Ålreit.

..for eksempel i Kina. Høh.

De siste to dagene har jeg sett Flags of Our Fathers og Letters from Iwo Jima, og hei, jeg er kanskje litt over gjennomsnittlig interessert i krigshistorie (spesielt andre verdenskrig), men filmene var absolutt ganske bra. Ikke i nærheten av Saving Private Ryan eller Band of Brothers-serien, men, men, verdt å se! Bør se begge to, dog, siden det er tvillingfilmer og all that jazz. Flags of Our Fathers var helt grei egentlig, kritisk angående amerikansk mediesirkus rundt krig, og det tas jo alltids godt imot. Letters of Iwo Jima likte jeg litt bedre. Spesielt å få se stillehavskampen fra Japanernes synspunkt (selv om det er Clint Eastwood som regisserte begge…), for det skjer ikke så ofte. Hvor mange tyske spillefilmer om andre verdenskrig er lagd sammenlignet med antallet amerikanske, kanskje? Det jeg forsåvidt syns var mest spennende i Letters from Iwo Jima var hvor forskjellig soldater blir sett på i “vesten” enn i Japan/sikkert også i andre typisk kollektivistiske kulturer. Her ble to soldater nesten drept fordi de valgte å ikke ta selvmord når de egentlig var innestengt i en grotte, men klarte å flykte til dit hvor de visste flere japanske styrker var. Dette gjorde de for å fortsette å kjempe istedetfor å dø en “ærefull død” ved å blåse ut hjernen eller sprenge seg selv med en granat som resten av de gjenlevende soldatene gjorde. Men, eh, ja, før jeg prater meg bort, det var dagens to små filmanbefalninger ;P

I morgen drar jeg til Storåsfestivalen i Meldal, Sør-Trøndelag, så hejdå (:

Siden jeg kom hjem fra Roskilde (7 juli) kan jeg telle fridagene jeg har hatt på én hånd. Jeg har jobbet natt og dag og kveld og dobbeltvakter og de siste dagene har jeg sovet på jobb bare fordi det er eneste måten jeg får en full natts søvn på (men nå er jeg hjemme). Men på onsdag, rett etter jobb, tar jeg toget til Trondheim og Storåsfestivalen. Det blir godt. Også drar jeg hjem søndag og rett på jobb. Men jeg liker jobben min så innmari godt, så det gjør ikke så mye. Selv om jeg begynner å bli god og sliten i hodet av vanskelige pasienter, men dette må jeg bare bli vant til, ikke sant?

Men, å, forresten, så drar jeg og Hilde og Maria til Chios, Hellas 11-18 august. Jeg gleder meg så mye at jeg nesten ikke har ord engang. Se så pent det er der:

Okok, jeg skal slutte nå, men jeg gleder meg skikkelig. Vi reiser uspesifisert, så vi vet ikke hvor på øya vi havner, eller i hva slags hotell, men vi er unge og kule, så det skal gå strålende (: Vi skal ligge på stranda og bade og drikke paraplydrinker og vi skal oppleve ogogog jeg og Hilde ivaffal skal leie hester og ri hvis vi får til. Og jeg har bestemt at Maria skal være med om hun vil eller ikke. It will be effin’ fabulous!

Fra mandag til i natt var jeg på miniferie til sørrlandet. Jeg har vært i Arendal og gått lang tur i skog og mark og klappet på både hester og kuer. Jeg har vært i Dyreparken i Kristiandsand og sett langt mer eksotiske dyr, jeg har vært med gode venninner og fine mennesker og har kost meg skikkelig skikkelig. Jeg har ikke egentlig vært på sørlandet siden jeg var 11 år ellernoe, så det var innmari koselig. Jeg fikk ikke badet eller være ute i båt, men sånn ble det bare.

Jeg har hatt det fint, selv om jeg er sliten, og nå skal jeg sove en times tid før jeg skal på nattevakt på jobben. Min første nattevakt, men jeg tror det skal gå helt fint. Det er helg, og vi har stort sett rolige pasienter innlagt nå, så jeg overlever nok. Men nå skal jeg sove litt.

( (c) Kamilla)
F.V: Maria, Trine, Hilde, Maja og meg. Kamilla tok bilde.

Vi fikk masse oppmerksomhet når vi tuslet rundt i dyreparken med ulveører, og de færreste forsto at vi var ulver, men det var gøy fordetom. Anbefales (:

I dag har jeg sett I am Sam. Og den må alle, alle, alle se. Jeg fikk den anbefalt av en psykolog som holdt intelligenstestkurs for oss i januar, og jeg har lett etter den på Platekompaniet siden da. Den var utrolig nydelig. Den handler om Sam, en mann som får barn med en hjemløs som forlater ham og datteren rett etter fødselen. Sam er tilbakestående, men klarer å oppdra Lucy (oppkalt etter Lucy in the Sky With Diamonds, selvsagt. Fordi Sam er svoren Beatlesfanatiker, og nesten alt han sier har noe med The Beatles å gjøre) på egenhånd til hun blir 7. Da kommer barnevernet og skal ta henne fra ham. Soundtracket er Beatles, og bare Beatles, men jeg likte ikke covrene (hvis du vil høre bra cover av Beatles, se heller Across the Universe).

Det var så mange utrolig nydelige sitater, og fine scener og alt er fint. Jeg skulle egentlig ønske jeg kunne gjenfortalt hele filmen her, men dere får heller se den selv.

Lucy: Daddy, did God made for you to be like this or was it an accident?
Sam: Ok, what do you mean?
Lucy: I mean you’re different.
Sam: But what do you mean?
Lucy: You’re not like other daddies.
Sam: I’m sorry. I’m sorry. Yeah, I’m sorry.
Lucy: It’s ok, daddy. It’s ok. Don’t be sorry. I’m lucky. Nobody else’s daddy ever comes to the park.
Sam: Yeah! Yeah! Yeah, we are lucky. Aren’t we lucky? Yeah!

Og det verste av alt? Det er ikke virkelighetsfjernt i det hele tatt. “Jeg får ikke lov til å bli glad i noen jeg.” Det fikk jeg høre en dag for ikke mange ukene siden. Da, og nå, er det like hjerteskjærende som I am Sam. Jeg er glad jeg aldri skal trenge å avgjøre i sånne saker, jeg ville aldri kunne levd med slikt på samvittigheta, kunne du (fordi, du sårer alltid noen. De biologiske foreldrene. Fosterforeldrene som kanskje har blitt glad i barnet. Barnet. Og hva om barnet faktisk har det best borte fra de biologiske foreldrene? Det skjer jo det og)? Jeg skal nok ta en del tøffe avgjørelser i årene framover, men det her, det vil jeg ikke.

Bildet er snappet fra TV2 av alle steder.

Ok, og bare en til, fra Sam: “OK, remember when Paul McCartney wrote the song “Michelle” and then he only wrote the first part, Annie said. And then he gave that part to John Lennon, and he wrote the part that said, “I love you, I love you, I love you.” And Annie said that it wouldn’t have been the same song without that… and that’s why the whole world cried when the Beatles broke up on April 10, 1970.”
(jeg husker ikke helt hva som var spørsmålet, men det handlet om hva kjærlighet er)

Nå er jeg tilbake fra Roskilde. Jeg gråt når Neil Young spilte Old Man. Jeg eksploderte av glede under Radiohead. The Streets og The Chemical Brothers og litt Kings of Leon var til en viss grad de beste, fordi de overrasket mest. Men ingen slo Radiohead og minst av alt Neil Young.

I morgen får jeg fremkalt bildene, kanskje. Og da blir det nok bildepost. Kort sagt har jeg hatt det nydelig, men jeg skal stå opp klokken 6 i morgen tidlig, så jeg tror jeg legger meg. (:

I morgen drar jeg. Tar bussen 12:44. Flyet går i 16-tida. Og så, og så, er det helt fram til natt til mandag 6 juli med øl, musikk, gjørme og campingliv. I can’t wait (jeg kan derimot godt vente med å ha dagvakt tirsdag 7., med start kl 07:30, og da må jeg stå opp kl 06, helst litt før).

Jeg er ca halvveis i pakkestyr og tok en velfortjent bloggepause. Jeg har nok overdrevet stort på sokkeantall, men sokker får man virkelig aldri nok av. Jeg lurer mest på hvordan jeg skal få med meg teltet, men den bekymringen tror jeg at jeg først tar skikkelig på alvor å morgen. Forøvrig har jeg shiny lilla gummistøvler og et telt som kan slåes opp bare ved å kaste det opp i lufta (sier pappaen til Maria).

Jeg og Maria lagde liste over alle bandene vi skal se, og når og hvor de spiller (selv om jeg tror vi ikke kom lengre enn første bandet på lørdag, fordi noe spennende på TV også kalt Harry Potter distraherte oss), og og den er knallbra, I tell you. Vi har tilogmed lagt inn drikkematpauser!

Men, tilbake til pakking, for jeg kommer bare til å ramble on om alt som svirrer i hodet mitt angående Roskilde. Så, hei alle som også skal på Roskilde, og til dere andre - so long, suckers!

Denne mannen og denne sangen gjør meg lykkelig. Og det er bare neste lørdag, også skal jeg få se ham live og kjenne hver nerve i kroppen dirre og glede seg. Dette tror jeg blir like bra som når Roger Waters spilte Dark Side of the Moon i Frognerbadet og jeg hadde det så innmari vondt, men samtidig var alt så perfekt akkurat da.

Det første store crushet mitt, utenom Snusmumrikken, det var han som sang rollen til Judas i Jesus Christ Superstar-innspillingen som pappa har på cd og som jeg har på gamledataen min. Når jeg blir forelska i en persons stemme, da blir jeg skikkelig forelska. Judas, Neil Young og Mark Knopfler, når jeg hører på dem føles det ikke ut som jeg trenger noe mer.

Frysninger frysninger frysninger I tell you.

Ifølge denne artikkelen er visst støvlemoten på festivaler ut til neste år. Haha wtf? Jeg melder meg gjerne frivillig til å peke og le av de som rusler rundt i gjørme i joggesko og streetwear, som visstnok kommer til å florere fremover.

(byfestivaler er jo greit og forståelig, men, på teltfestivaler er noe annet. Jeg går da fadermeg ikke med gummistøvler på Roskilde og Storås fordi Kate Moss gjorde det for noen år siden. Og, bare, gratulerer Kate Moss, du fant ut helt på egenhånd at støvler var lurt når det er gjørmete og og vått, jeg er imponert)

….motestuff gir meg like ofte hodepine og frustrasjon som inspirasjon.